Jeg er på nettverkssamling. Mellom faglige og sosiale innslag, har arrangøren lagt opp til en klatreopplevelse av de sjeldne. Vi skal gå Via Ferrata!
En gjeng spente ledere får beskjed om å spenne på seg sikkerhetssele og hjelm, og vi rusler ned mot sjøen. Praten går mellom kjente og ukjente, adrenalin i lufta, men fortsatt er vi lykkelig uvitende om veggen som venter oss.
Via Ferrata
Oi – slik ser den ut ja! Sjøsprøyten står mot skarpe klipper, og vi kan se ørsmå fester i veggen og heldigvis – en vaier som går i sikksakk oppover den bratte fjellskrenten. Men først skal vi over en kløft – balanserende på den første vaieren.
Ok, dette kommer til å bli tøft, tenker jeg i mitt stille sinn, hva har jeg gitt meg i kast med? Jeg måler fjellveggen helt til topps og kjenner pulsen øke.
Ett og ett flytt!
Frykten for å falle er en av våre få medfødte frykter, og nå skal jeg utfordre den! Gjennom tankesurret hører jeg instruktøren komme med viktig informasjon om sikkerhet, og så sier hun rolig:
«Husk, vi fokuserer på ett og ett tak. Ett og ett flytt med sikkerhetslenka. Ett og ett flytt med føttene! Stol på sikkerhetsutstyret!
Dere må gjerne se på utsikten, men ikke overveld dere selv med å fokusere for mye på hele veggen. Da er det fort gjort å få skjelven!»
Ok, tenker jeg, lytt til erfarne fjellfolk og gjør som hun sier.
Jeg fokuserer på arbeidsoppgavene, ett og ett flytt. Pulsen reduseres til et mer normalt nivå, og plutselig kommer godfølelsen! Vi ler og heier på hverandre.
For det er noen vanskelige flytt der jeg må strekke meg langt og prøve meg fram for å finne feste for hender og føtter. Et overheng utfordrer armstyrken og jeg sender en vennlig tanke til push-upsene på styrketreningen. Det er ikke så gøy å trene, men det virker!
Snart er vi så tilpasset vårt nye miljø at vi klarer å slappe av selv om vi står med føttene «plantet» på en vegghylle på et par centimeter, og henger i en tynn stropp festet til fjellveggen. Det er utrolig hvor tilpasningsdyktige vi er, det kjennes faktisk helt ok ut å henge i veggen. Vi mennesker er mye mer modige enn vi tror!
Vel oppe på toppen, etter et par timers klatring og venting og klatring igjen, venter belønningen – en sjokolade og en flaske vann – himmelsk! – og en aldeles overveldende stolthet og lykkefølelse, en mestringsfølelse av en annen verden, og vi kjenner på fellesskapet – vi har nemlig blitt ett team i løpet av disse felles strabasene!
Hva kan vi lære av å utfordre oss selv?
På bussen hjem reflekterer jeg over det jeg har lært på turen, og hvordan det er koblet til bedriftsutvikling og ledelse.
- Fokusere på ett og ett steg. Samtidig er det viktig å ha øye for helheten, og ikke glemme hvor vi skal. Men når målet er satt og kursen staket ut, handler det mer om å gjennomføre det neste steget.
- Stole på utstyret! Dersom vi ikke har utstyr vi stoler på, vil vi bruke for mye unødvendige krefter, for ikke å snakke om at utstyr som ikke virker, er en kilde til irritasjon og et risikomoment.
- Hvile når det er mulig! Å drive egen bedrift, eller å være leder krever såpass at vi også må sørge for å hvile, selv om det er gøy å være underveis og lista over arbeidsoppgaver er lang.
- Be om hjelp når det trengs! Når kreftene i armene svikter, eller vi har sluppet opp for gode ideer for hvor vi skal sette foten i neste flytt – be om hjelp!
- Sammen er vi dynamitt! Det er lite som er mer motiverende enn at en god kollega heier på deg fra sidelinjen. Felles utfordringer bygger fellesskap og samhold.
- Husk å feire! Det er så viktig å feire sammen med de som har vært med på strabasene! Ta bilder, del en flaske ekte norsk brevann og en sjokolade, og ikke minst – skryt hemningsløst av bragden du og teamet ditt har utført sammen.
Å utfordre egen komfortsone er både grufullt, artig og spennende.
Det gir adrenalinkick og mestringsfølelse – og jeg kan herved anbefale Via Ferrata-klatring i Bodø.
Les mer om Ragnhild Finden her:
